– Det er mange som ikke har plass rundt bordet. Vi trenger noen som hører på og snakker for dem også, sier styreleder i Rettssenteret Rasmus Asbjørnsen.
Rasmus Asbjørnsen er partner i Advokatfirmaet Haavind og har vært styreleder i Rettssenteret siden starten i 2021.
Men Haavind-advokatens samarbeid med Rettssenterets leder, Cathrine Moksness, går enda lenger tilbake. Asbjørnsen traff Moksness da hun var leder i Gatejuristen og han førte en sak i Høyesterett for en mindreårig asylsøker, den såkalte Maria-saken.
Haavind påtar seg en del saker pro bono – altså uten å ta betalt for jobben, de mener det det er nødvendig å bruke tid og ressurser på grupper som vanligvis ikke har så lett tilgang til juridisk bistand. Etter Maria-saken innså Asbjørnsen og hans kolleger at det ville være nyttig å samarbeide med et miljø som jobber med slike grupper til daglig, og dermed inngikk de et formalisert samarbeid med Cathrine Moksness og hennes folk i Gatejuristen.
– Og da Moksness startet opp Rettssenteret var det naturlig for oss å bli med henne dit, forteller Rasmus Asbjørnsen.
– Hvorfor akkurat Rettssenteret? Det finnes jo flere alternativer?
– Cathrine Moksness store engasjement er en viktig del av det. Dessuten er Rettssenteret er en viktig nyvinning, som retter seg mot barn og unge og andre sårbare grupper, sier Asbjørnsen. – Dessuten er det viktig at Rettssenteret er en fullstendig politisk og livssynsnøytral virksomhet.
–I tillegg har vi sterk tro på deres ambisjon om en veldig lavterskel førstelinje.
Plassen ved middagsbordet
Rasmus Asbjørnsen sammenligner den tilgangen mennesker har til hjelp og bistand med middagsbordet. Og da dreier det seg ikke først og fremst om det som serveres av mat ved bordet, men om dem som er samlet rundt det. Rundt mange middagsbord sitter det mennesker som hjelper hverandre og som løser problemer. Da snakker vi virkelig om «lavterskel bistand».
– Men dessverre har ikke alle en plass ved et middagsbord. Vi trenger noen som kan høre på og snakke for dem også. Og der kommer Rettssenteret inn.
Veldig mange spørsmål og problemstillinger som mennesker kommer ut for er ifølge Haavind-advokaten enkle å løse. Det er ofte nok å få hjelp fra en fornuftig person. Veldig mange slike «saker» trenger ikke advokatbistand, mener Asbjørnsen.
– Men det er ikke til å unngå at noen saker er «advokatmat». Og da er det lurt at Rettssenteret har en avtale med oss, sier Asbjørnsen.
For det er ikke vanlig i Norge at de store advokatfirmaene knytter seg til en rettshjelpsordning i et formalisert samarbeid. Et stort advokatfirma kan være en fordel å ha i ryggen når det røyner på.
– Vi er rigget for å gå i Høyesterett, om det skulle bli nødvendig. Dermed kan Rettssenteret tilby hele spekteret av juridisk bistand, forteller styrelederen.
Ambisjoner og entusiasme
Som styreleder har Rasmus Asbjørnsen naturlig nok en del formelle oppgaver som tilfaller styrelederrollen. Dessuten er han en viktig sparringspartner for daglig leder Cathrine Moksness.
– Jeg er også med på å legge strategier og bidrar når satsinger og tiltak bestemmes.
– Er du fornøyd med strategien og ambisjonene da? De er nokså «hårete»?
– Med sin ambisjon om et lavterskel førstelinjetilbud i alle norske kommuner i tillegg til en digital rettshjelpsløsning, har Rettssenteret har valgt helt riktig strategi. Det er myndighetene som foreløpig ikke har sett potensialet her, framhever Rasmus Asbjørnsen.
Rettssenteret store fordel er ifølge styreleder Asbjørnsen at de klarer å ta tak i sakene sine på et veldig tidlig tidspunkt.
– For det er jo ikke mangel henvendelser. De hjelper veldig mange, men klarer altså å løse flere saker før de kommer til rettssalen, sier han.
– Rettssenteret lykkes aller best hvis statistikken deres sier at det er få saker som havner i rettssystemet der det trengs en advokat.
– Så Rettssenterets ambisjoner om «rett for alle», bokstavelig talt, skal fortsatt være gjeldende?
– Cathrine Moksness og hennes folks sin entusiasme og gjennomføringskraft er helt eventyrlig. Den vil jeg på ingen måte søke å bremse.
Behov for en rettslig infrastruktur
– Rettssenteret har som mål å etablere en rettslig infrastruktur over hele landet som er veldig lett tilgjengelig. Nå er de i Oslo og Halden. Det er et stykke igjen?
– Det er jo en eventyrlig ambisjon. Men Rettssenteret må bare fortsette å bygge sten på sten, sier styreleder Asbjørnsen, og legger til:
– Og det kan virke som en umulig oppgave. Det blir som om man skulle ha en ambisjon om at alle norske borgere innenfor 15 minutters reisevei skulle ha tilgang til den beste og viktigste litteraturen i verden, forteller Rasmus Asbjørnsen. – Og det har vi jo! Gjennom bibliotekene. Men det hadde aldri skjedd at noen ville tenkt på å bygge ut en slik infrastruktur i dag.
Asbjørnsens poeng er at det går an å ha et rettssenter i alle kommuner, hvis man mener det er viktig. Derfor sammenligningen med bibliotekene. Et annet eksempel er at nesten alle i Norge alle har maksimum et par times reisevei til nærmeste flypass. Det er 44 sivile flyplasser i Norge, og de er der fordi noen har ment at det er viktig. Det samme kan sies om sykehus. Vi har sykehus over hele landet. Det er noe vi tar for gitt.
– Det dette handler om, er en infrastruktur som ikke er på plass. Og jeg mener at vi trenger en slik infrastruktur, dersom vi skal kunne hjelpe de svakeste her i landet, mener Rasmus Asbjørnsen, og utdyper:
– Vi må skjønne at en slik infrastruktur både er etisk og moralsk nødvendig, og samtidig også veldig økonomisk for samfunnet. Det er så mange utfordringer folk sliter med som «ikke er en sak» i det hele tatt. Men hvis ingen går inn og gjør noe på et tidlig tidspunkt, så skjer det gang på gang at disse «ikke-sakene» utvikler seg til noe mye mer alvorlig.
For mye snakk om penger
– Hvordan vurderer du den rettshjelpsordningen vi har i Norge i dag?
– Når det gjelder juss i dag, så er «finn ut av det sjøl eller gå til en advokat» den eneste løsningen for folk som trenger hjelp. Men det er veldig mange mennesker som verken har kapasitet eller ressurser til å gjøre det på egenhånd, sier Rasmus Asbjørnsen, som mener at rettshjelpsordningen i Norge preges av at «det beste blir det godes fiende».
Det hele koker ned til en debatt om to økonomiske spørsmål:
Hva skal advokatenes salær, altså timesatsen være?
Hva som skal være den økonomiske terskelen for å kunne motta fri rettshjelp?
Altså, hvor lite skal du tjene for å få tilgang til fri rettshjelp? Skal du tjene mindre enn 200.000 i året? Eller skal vi sette grensen på 300.000?
Nylig justerte regjeringen disse grensene. Advokatene får litt mer i timelønn og grensen for å motta rettshjelp justeres noe, slik at noen flere får tilgang på rettshjelp. Men det løser ikke hovedproblemet, mener Rasmus Asbjørnsen – at hjelpen kommer for seint og fortsatt når fram til for få.
– Når det er to slike økonomiske perspektiver som blir rådende, så mister man hele poenget: Hvordan få ressursene ut til dem som virkelig trenger dem, sier styrelederen.
– Men så lenge rettstjenestene kun handler om tall og kroner og øre, så kommer vi ikke videre.