"Jeg rømte rett ut av mora mi den dagen jeg ble født/

Det var en søndag i april og faren min så rødt/

Han het Per Pleks og var pappa til seks/

Min mor het Feil Vei, ho hadde bare meg/"

Slik begynner en barnesang jeg holder på med, og den oppsummerer ganske bra mine første år. Så kommer refrenget:

"Jeg er norgesmester i skryting og kretsmester i løgn/

Jeg trenger ikke sove på 400 døgn/

Jeg juger hele da´n - ja i hvert eneste minutt/

Det er futt det er krutt i en ekte grøftegutt/"

Nabokjerringene kalte meg for Håkon Grøftegutt da jeg var liten. Jeg var et barn med mye energi og det var tre ting jeg elsket å gjøre:

Å lese bøker

Å sparke fotball

Å gjøre rampestreker

Noe av det første jeg husker var at jeg knuste et stort panorama-vindu hos naboen med en stor jernspade. «Det kommer diamanter fra himmelen» tenkte jeg da glassbitene regnet over meg. Mora mi kom løpende, bar meg opp på trappa, dro ned buksene mine og ga meg juling på blanke messingen. Så rart dette er tenkte jeg. Det høres ut som applaus når ho slår meg på rumpa. Jeg tror ikke jeg forsto sammenhengen mellom forbrytelsen og straffen.

Dette kunne jeg ha skrevet en bok om, men da jeg ble eldre ble rampestrekene mer og mer alvorlige. Jeg begynte å bryte meg inn. Jeg brøt meg inn i hytter og hus, i butikker og i båter. I fabrikker og restauranter. Mest for spenningens skyld. Jeg hadde lest om Arséne Lupin, en fransk gentlemannstyv, som jeg assosierte meg med. Lupins kjennemerker var gode manérer, stor kjærlighet til kvinner og en uhyre listighet. Han pleide visstnok å legge igjen små lapper på åstedene hvor det sto noe sånt som; Jeg kommer igjen. Arséne Lupin. Jeg kunne jo ikke være noe dårligere så jeg pleide å legge igjen små lapper jeg også, men jeg skrev; Jeg kommer aldri igjen. Arséne Lupin.

Lovens lange arm innhentet meg, og faren min kjørte til Halden Politikammer i skam. Noe av det første politibetjent Thomasrud gjorde var å helle en haug med små lapper utover pulten sin. «Kjenner du noe til disse lappene, Ohlgren?»

Det sa jeg selvsagt at jeg ikke gjorde, men faren min fikk et drag over ansiktet som aldri forlot ham.

Det ble et par rolige år (?), men da jeg ble litt eldre fikk jeg skikkelig sans for sterk narkotika. Dette kunne jeg ha skrevet to bøker om… Men for å gjøre en lang historie kort; en slik bruk har en pris. Den prisen jeg måtte betale het dyp depresjon.

En dag jeg var på Halden sosialkontor for å hente stønaden min kom jeg i prat med en kar inne på et kontor. Den praten snudde alt. Der traff jeg en mann som snakket til meg og var oppriktig interessert. Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg er en enkel og åpen fyr så jeg fortalte ham hva jeg drev med og at jeg ikke syntes livet var noe å stå etter.

Han skaffet meg en time hos en psykolog. Jeg satte meg som mål at jeg skulle være den flinkeste deprimerte klienten den terapeuten noensinne hadde jobbet med. Jeg bestemte meg for at all den energien jeg hadde brukt på å kjøre meg ned, den skulle jeg nå bruke på å kjøre meg opp igjen. Så joda, kun et år eller så senere fikk jeg Siviltjeneste på Halden kulturkontor. Da siviltjenesten løp ut, ble jeg fast ansatt. Der jobbet jeg i 10 år før jeg fikk jobb på Marienlyst i NRK. Der har jeg nå jobbet i snart 25 år.

Jeg ble svært glad da jeg hørte at Rettssenteret skulle åpne i Halden, og jeg tenkte på hvor mye ÉN person betød for meg da jeg ikke fant veien i livet mitt. Jeg er helt sikker på at Rettsenteret kan være med på å peke unge mennesker i riktig retning. Jeg bidrar gjerne selv også.

Håkon

Håkon Ohlgren og Omar Østli i bandet Onkel Tuka underholdt under åpningen av Rettssenteret i Halden 27. februar 2025.